Min natt under et tre i skogen.
Dato: 13. Juni 2009
I tretida i går natt slo jeg av dataen og skulle legge meg. Da fikk jeg plutselig lyst til å sove i den nye, herlige soveposen min. Ute, selvsagt. Litt dumt å legge seg i en sovepose med komforttemperatur på -25 innendørs. Kan bli litt varmt. Så jeg tok med meg de nødvendigste tingene fra rommet, listet meg ned, grabbet soveposen på veien mot badet, skiftet klær og snek meg ut. Vel ute måtte jeg snike meg inn igjen etter det kjære reinsdyrskinnet mitt. Et must hvis man ikke vil fryse ihjel. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten det på overnattingsturene med skolen.
Så var det å finne et sted å ligge. Tørt, helst. Vanskelig, i og med at det hadde regnet for litt siden. Det så ikke ut til å komme flere byger heldigvis. For jeg SKULLE ligge ute, uansett :P
Etter en stund med leting etter sovested krøllet jeg meg sammen under en giftig gran av noe slag rett utenfor hestebeitet. Hestene kom strømmende til i håp om noe godt, men forsvant raskt da de oppdaget at jeg dessverre ikke hadde med meg noe spiselig til dem. Vel nede i soveposen sovnet jeg egentlig ganske raskt. Herlig! Det luktet friskt og godt ute etter regnet, og det var ikke særlig kaldt. Hverken knott eller mygg plaget meg, merkelig nok. Det er litt rart. Jeg bruker jo å være nokså populær blandt slike stygginger.
Våknet noen ganger i løpet av morgenen, men sov lett videre. Drømte noe merkelig om at jeg var ute og lette etter hjortehorn, og fant haugevis av horn fra både hjort og rådyr. Sammen med skjeletter av mennesker, og så var det noen til som prøvde å ta alle hornene mine, tror jeg.. Merkelig. Ikkenoe skummelt, bare merkelig. Så bestemte jeg meg for å stå opp. Herlig å stå opp litt tidlig for en gangs skyld, tenkte jeg. Kikket på klokka på mobilen. Tidlig???!! Klokka var visst over to, den :P Ups. Jaja, sånn kan det gå. Godt det er ferie!
Etter en kjapp frokost salte jeg opp Embla og red ut med kamerabagen om skuldrene. Hadde ikke noe bestemt mål, men tenkte jeg skulle stoppe nedi kvigebeitet nede ved sjøen og ta litt bilder. Dengang ei. Det gikk visst noen kviger der ja. Embla stusset skikkelig på disse, og løp bort for å ta en titt imens jeg knipset bilder av noen revebjeller litt lengre bort. Jeg skyndte meg etter, og rakk å knipse noen bilder av Embla på rømmen før hun satte avsted hjemover. Shit! Jeg ropte, men neida. Ingen reaksjon. Hun som kom stormende da jeg ropte før i dag. Herlig å ha en lydig hest, gitt! -.-'
Begynte å labbe oppover, imens jeg ringte mamma og sa ifra om at fjordingdotten var på vei hjem. Svett og sliten kom jeg frem til stallen, hvor mamma hadde salt av Embla. Jeg som skulle ri mer! Bæh. Sliten som jeg var ble jeg seff sur, ryddet bort saltøyet og skulle IKKE ri mer den dagen. Embla fikk stå ute og kjede seg en stund, så hun fant ut at det ikke var noe stas i å komme hjem likevel imens jeg var inne og skiftet. Men etter en stund henslengt oppi kleshaugen på badekaret fant jeg ut at jeg skulle ri likevel. Klasket litt kaldt vann i det brennende fjeset mitt, og tuslet opp på rommet. Måtte bare sjekke facebook, eposten og sånt før jeg gikk ut igjen. Embla hadde bare godt av å vente litt til.
Vel oppe på hesteryggen igjen satte vi kursen mot veiene på baksiden av Snyta, fjellet ovenfor gården. Gadd ikke ta med kameraet denne gangen. Vi tok noen trav- og galoppintervaller på grusveien oppover, etter at Embla hadde nektet å gå en million ganger og til og med sluppet ned en haug med hestebæsj midt på hovedveien som Silje måtte dytte bort med nyvaskede ridestøvler. Herlig.
Embla var kjempegira hele veien oppover, og skikkelig lett å be om både trav og galopp. Og gjett om jeg er takknemlig for at jeg fant et herlig hodelag med kryssneserem for bare hundre kroner i Danmark. Hadde nok ikke fått stopping på henne uten det nei.. Lenge siden vi har vært på tur, og fjordingdotten ble skikkelig gira! Liker ikke å bruke det hodelaget på tur, men noen ganger må man. Brukte det andre, vanlige hodelaget før i dag, og merket meg hvor hyper hun var. Og Embla er IKKE lett å bremse, akkurat! Skulle tro hun er halvt veddeløpshest!
Fremme på Brannhaugen, hvor veien ender, surret vi rundt for å finne noe drikkende til fjordingdotten. Vi fulgte veien dit de skal bygge bru over den vesle elva, men der hadde de seff tårnet opp med stOre steinhauger så vi kom oss ikke forbi. Morro. Snudde, og fikk Embla merkelig nok til å gå nedi grøfta litt lengre ned, for så å finne ut at hun ikke ville ha vann likevel. Så vi tok oss en skogtur. Ikke misforstå. Vi jumpet opp på andre siden av grøfta, og Silje satte igang med å gomle blåbær. Nam!
Imens trippet stakkar Embla rundt og ante ikke hvor hun skulle gjøre av seg, plaget av allemuligeslags stygge blodsugende vesener med vinger. Aner ikke hvor mange stygginger jeg drepte på den stunden. Jeg var ikke særlig tiltrekkende for dem, heldigvis for meg. Men jeg skulle ønske de tok meg istedet, for jeg kan slå dem flate når de prøver seg. Stakkar Emb kan bare koste dem bort med halen eller bite etter dem.
Med magen full av herlige blåbær tok vi turen igjennom granskogen og opp på en annen skogsvei, istedet for å følge "hovedskogsveien" tilbake. BoOoring. Der hadde vi jo allerede vært. Så vi klatret oss opp, (eller Embla klatret, Silje hang på) og red ned igjen via Hallvardekra og Kleiva. Fin tur, bortsett fra alle trærne som støtt og stadig prøvde å rive meg utav salen. Og Embla viser ingen medfølelse. Hun skal bare fortest mulig gjennom hun -.- Ofrer ikke en tanke på lille meg som sitter der i singlet og prøver å unngå de mest piggete greiene. Da snakker vi gran.
Hjemme igjen. Hva gjorde vi da..? *tenke* Gullfiskhjerne.
Jo! Vi red inn til Esperanza og de andre en tur! Embla brydde seg ikke en døyt om kyrne, imens de var supernysgjerrige på henne men torde ikke gå bort og hilse. Bare Esperanza torde det, siden hun har hilst på Emb før. Tilogmed gått under magen til den stakkars fjordingdotten. Faktisk. Espi var lita da, vel og merke. Pappa foreslo at jeg skulle ri bortover ekra (jordet) for å se om de fulgte etter. Jodda, det gjorde de. Nesten hele gjengen. Så foreslo han at jeg skulle prøve å få de med meg til den borterste ekra, siden de knapt har vært der. Stort beite seh. Tre av dem diltet etter meg. Sol, Esperanza og den svarte lille kviga som tilhører han som leier melkekvoten av oss. De gadd ikke bli med helt inn på ekra, så vi red tilbake. På tilbaketuren begynte den svarte å løpe, og gjett om Embla ble gira på å følge etter! Hun kastet seg ivei og ville styrte etter, men måtte dessverre gi tapt for min febrilske stramming av tøylene. Hele flokken kunne jo få panikk om vi bare satte avgårde slik. Det er jo tross alt bare Espi som er vant med hester her. Så vi holdt oss til småtripping og litt trav opp bakken. Esperanza fulgte i hælene på oss, tydelig vant til å dilte etter en fjordingdott. Lot henne gjøre det noen ganger oppi hestebeitet den sommeren hun var med ut, imens jeg red barbak på Emb.
Så salte jeg av og vasket svetten av fjordingdotten, før jeg nok en gang smurte inn alle småsårene og stikkene hun har fått på juret med kamillekrem (anbefales!!) og sprayet henne full av fluespray. Etter det var det tv-titting og datanerding resten av kvelden. Morro. Blir glad for kommentarer på blogginnleggene mine, sånn by the way :)
Legger ved noen av de få bildene fra dagen. Hurra!
I tretida i går natt slo jeg av dataen og skulle legge meg. Da fikk jeg plutselig lyst til å sove i den nye, herlige soveposen min. Ute, selvsagt. Litt dumt å legge seg i en sovepose med komforttemperatur på -25 innendørs. Kan bli litt varmt. Så jeg tok med meg de nødvendigste tingene fra rommet, listet meg ned, grabbet soveposen på veien mot badet, skiftet klær og snek meg ut. Vel ute måtte jeg snike meg inn igjen etter det kjære reinsdyrskinnet mitt. Et must hvis man ikke vil fryse ihjel. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten det på overnattingsturene med skolen.
Så var det å finne et sted å ligge. Tørt, helst. Vanskelig, i og med at det hadde regnet for litt siden. Det så ikke ut til å komme flere byger heldigvis. For jeg SKULLE ligge ute, uansett :P
Etter en stund med leting etter sovested krøllet jeg meg sammen under en giftig gran av noe slag rett utenfor hestebeitet. Hestene kom strømmende til i håp om noe godt, men forsvant raskt da de oppdaget at jeg dessverre ikke hadde med meg noe spiselig til dem. Vel nede i soveposen sovnet jeg egentlig ganske raskt. Herlig! Det luktet friskt og godt ute etter regnet, og det var ikke særlig kaldt. Hverken knott eller mygg plaget meg, merkelig nok. Det er litt rart. Jeg bruker jo å være nokså populær blandt slike stygginger.
Våknet noen ganger i løpet av morgenen, men sov lett videre. Drømte noe merkelig om at jeg var ute og lette etter hjortehorn, og fant haugevis av horn fra både hjort og rådyr. Sammen med skjeletter av mennesker, og så var det noen til som prøvde å ta alle hornene mine, tror jeg.. Merkelig. Ikkenoe skummelt, bare merkelig. Så bestemte jeg meg for å stå opp. Herlig å stå opp litt tidlig for en gangs skyld, tenkte jeg. Kikket på klokka på mobilen. Tidlig???!! Klokka var visst over to, den :P Ups. Jaja, sånn kan det gå. Godt det er ferie!
Etter en kjapp frokost salte jeg opp Embla og red ut med kamerabagen om skuldrene. Hadde ikke noe bestemt mål, men tenkte jeg skulle stoppe nedi kvigebeitet nede ved sjøen og ta litt bilder. Dengang ei. Det gikk visst noen kviger der ja. Embla stusset skikkelig på disse, og løp bort for å ta en titt imens jeg knipset bilder av noen revebjeller litt lengre bort. Jeg skyndte meg etter, og rakk å knipse noen bilder av Embla på rømmen før hun satte avsted hjemover. Shit! Jeg ropte, men neida. Ingen reaksjon. Hun som kom stormende da jeg ropte før i dag. Herlig å ha en lydig hest, gitt! -.-'
Begynte å labbe oppover, imens jeg ringte mamma og sa ifra om at fjordingdotten var på vei hjem. Svett og sliten kom jeg frem til stallen, hvor mamma hadde salt av Embla. Jeg som skulle ri mer! Bæh. Sliten som jeg var ble jeg seff sur, ryddet bort saltøyet og skulle IKKE ri mer den dagen. Embla fikk stå ute og kjede seg en stund, så hun fant ut at det ikke var noe stas i å komme hjem likevel imens jeg var inne og skiftet. Men etter en stund henslengt oppi kleshaugen på badekaret fant jeg ut at jeg skulle ri likevel. Klasket litt kaldt vann i det brennende fjeset mitt, og tuslet opp på rommet. Måtte bare sjekke facebook, eposten og sånt før jeg gikk ut igjen. Embla hadde bare godt av å vente litt til.
Vel oppe på hesteryggen igjen satte vi kursen mot veiene på baksiden av Snyta, fjellet ovenfor gården. Gadd ikke ta med kameraet denne gangen. Vi tok noen trav- og galoppintervaller på grusveien oppover, etter at Embla hadde nektet å gå en million ganger og til og med sluppet ned en haug med hestebæsj midt på hovedveien som Silje måtte dytte bort med nyvaskede ridestøvler. Herlig.
Embla var kjempegira hele veien oppover, og skikkelig lett å be om både trav og galopp. Og gjett om jeg er takknemlig for at jeg fant et herlig hodelag med kryssneserem for bare hundre kroner i Danmark. Hadde nok ikke fått stopping på henne uten det nei.. Lenge siden vi har vært på tur, og fjordingdotten ble skikkelig gira! Liker ikke å bruke det hodelaget på tur, men noen ganger må man. Brukte det andre, vanlige hodelaget før i dag, og merket meg hvor hyper hun var. Og Embla er IKKE lett å bremse, akkurat! Skulle tro hun er halvt veddeløpshest!
Fremme på Brannhaugen, hvor veien ender, surret vi rundt for å finne noe drikkende til fjordingdotten. Vi fulgte veien dit de skal bygge bru over den vesle elva, men der hadde de seff tårnet opp med stOre steinhauger så vi kom oss ikke forbi. Morro. Snudde, og fikk Embla merkelig nok til å gå nedi grøfta litt lengre ned, for så å finne ut at hun ikke ville ha vann likevel. Så vi tok oss en skogtur. Ikke misforstå. Vi jumpet opp på andre siden av grøfta, og Silje satte igang med å gomle blåbær. Nam!
Imens trippet stakkar Embla rundt og ante ikke hvor hun skulle gjøre av seg, plaget av allemuligeslags stygge blodsugende vesener med vinger. Aner ikke hvor mange stygginger jeg drepte på den stunden. Jeg var ikke særlig tiltrekkende for dem, heldigvis for meg. Men jeg skulle ønske de tok meg istedet, for jeg kan slå dem flate når de prøver seg. Stakkar Emb kan bare koste dem bort med halen eller bite etter dem.
Med magen full av herlige blåbær tok vi turen igjennom granskogen og opp på en annen skogsvei, istedet for å følge "hovedskogsveien" tilbake. BoOoring. Der hadde vi jo allerede vært. Så vi klatret oss opp, (eller Embla klatret, Silje hang på) og red ned igjen via Hallvardekra og Kleiva. Fin tur, bortsett fra alle trærne som støtt og stadig prøvde å rive meg utav salen. Og Embla viser ingen medfølelse. Hun skal bare fortest mulig gjennom hun -.- Ofrer ikke en tanke på lille meg som sitter der i singlet og prøver å unngå de mest piggete greiene. Da snakker vi gran.
Hjemme igjen. Hva gjorde vi da..? *tenke* Gullfiskhjerne.
Jo! Vi red inn til Esperanza og de andre en tur! Embla brydde seg ikke en døyt om kyrne, imens de var supernysgjerrige på henne men torde ikke gå bort og hilse. Bare Esperanza torde det, siden hun har hilst på Emb før. Tilogmed gått under magen til den stakkars fjordingdotten. Faktisk. Espi var lita da, vel og merke. Pappa foreslo at jeg skulle ri bortover ekra (jordet) for å se om de fulgte etter. Jodda, det gjorde de. Nesten hele gjengen. Så foreslo han at jeg skulle prøve å få de med meg til den borterste ekra, siden de knapt har vært der. Stort beite seh. Tre av dem diltet etter meg. Sol, Esperanza og den svarte lille kviga som tilhører han som leier melkekvoten av oss. De gadd ikke bli med helt inn på ekra, så vi red tilbake. På tilbaketuren begynte den svarte å løpe, og gjett om Embla ble gira på å følge etter! Hun kastet seg ivei og ville styrte etter, men måtte dessverre gi tapt for min febrilske stramming av tøylene. Hele flokken kunne jo få panikk om vi bare satte avgårde slik. Det er jo tross alt bare Espi som er vant med hester her. Så vi holdt oss til småtripping og litt trav opp bakken. Esperanza fulgte i hælene på oss, tydelig vant til å dilte etter en fjordingdott. Lot henne gjøre det noen ganger oppi hestebeitet den sommeren hun var med ut, imens jeg red barbak på Emb.
Så salte jeg av og vasket svetten av fjordingdotten, før jeg nok en gang smurte inn alle småsårene og stikkene hun har fått på juret med kamillekrem (anbefales!!) og sprayet henne full av fluespray. Etter det var det tv-titting og datanerding resten av kvelden. Morro. Blir glad for kommentarer på blogginnleggene mine, sånn by the way :)
Legger ved noen av de få bildene fra dagen. Hurra!
*hmm... planlegge avstikking*
*Stirre på kvigene*
*løpe nærmere for å se*
Så enda litt nærmere, før vi snur og løper straka vegen hjem. Wee.
« Tilbake
