Nærmere krigen.
Dato: 22. August 2009
Skulle skrevet denne bloggen for lenge siden, men har ikke hatt tid eller mulighet dessverre.
Den 22. August kom mamma og pappa oppover til Trøndelagen med saker og ting jeg hadde glemt igjen, for å ta med ting jeg fant unødvendige på hybelen hjem, og for å kjøre meg oppover til Nordtrøndelag og hente vesle Maximo. Sistnevnte var vel hovedgrunnen til at de kom. Som sagt så gjort. Etter litt utpakking og innpakking av ting som skulle til og fra hybelen, satte vi oss i den stygge, TURKISE Mercedesen og satte snuten nordover. Linn J satt på til Verdalen, hvor hun skulle møte venner. På veien var vi innom Hegra Festning og Falstad. Egentlig skulle vi bare til Falstad, men pappa fant ut at vi rakk begge deler. Nåja.
Hegra Festning først. Her har jeg vært før, men alt jeg husket var et stort rom inne i berget og at det dryppet fra taket. Jeg var ganske lita da. Men jeg husket mer ettersom vi gjenoppdaget festningen. Den ble bygget i 1908-1910, i tilfelle Sverige angrep etter unionsoppløsningen i 1905. Den ble brukt under andre verdenskrig, for å forsvare landet mot tyske okkupanter i 1940. 284 norske soldater og èn kvinne kjempet mot tyskerne i 23 døgn. 6 ble drept i kampene i og rundt festningen. Tyskerne vant ved å kutte vannledningene og mattransporten inn i festningen. Dårlig gjort. Tusen takk til Wikipedia for infoen, som jeg selvsagt ikke har sjans til å huske utenat.
Det er jo selvsagt rollen festningen hadde under WW2 (andre verdenskrig) som gjør den så interessant for meg. Jeg er jo fremdeles hekta. Tok massemasse bilder av alt og ingenting, bare for å ha og se på senere. Det var en spesiell stemning der. Jeg gikk en del alene rundt, og kunne nesten kjenne spenningen og ivrigheten til soldatene som ventet på at fienden skulle angripe. Jeg kunne se for meg at de løp igjennom de mørke gangene, lå på vakt i skyttergravene og bare ventet. Spente, forventningsfulle, andre kanskje redde og motvillige. JA, jeg har livlig fantasi. Deal with it. Og, jeg vet det høres rart ut, men jeg merker ofte ting som andre ikke merker. Sånne stemninger liksom, særlig der ting har skjedd. Ligger i familien. Linn merket det også, hun ble kvalm og følte for å spy på slutten. Huff. Nok om det.
Etterpå hastet vi videre til Falstad, hvor både farfaren og oldefaren min satt som fanger under krigen. Begge overlevde, heldigvis. Hvis ikke hadde ikke jeg sittet her. Rart å tenke på.
På selve Falstad står bare den store gule bygningen og et mindre bygg igjen. Alle brakkene er borte, men man kunne se bilder på en plansje hvordan det var der under krigen. For øyeblikket var det en utstilling der, noe om det russiske Gulag Zek-folket. Så det var satt opp plakater med russiske setninger her og der på plenene og trærne. Med norske oversettelser, selvsagt. Den som tok kaka var "Vask hendene, så får du ikke skjørbuk". Haha! Skjørbuk er en sykdom man får av vitaminmangel, ikke urenslighet --, Men de visste vel ikke det på den tiden..
Også bilder av Josef Stalin hang rundt omkring. Vi var ikke der noe lenge, i og med at det var lørdag og Falstadsenteret var stengt. Vi satte snuten mot Falstadskogen, der over 200 fanger ble henrettet under krigen. 34 av dem var norske.
Jeg elsker å gå i skogen, og har gått i mangemange skoger, forskjellige skoger, i løpet av livet. Dette er den verste. Ikke terrengmessig, men følelsesmessig. Vet liksom ikke hvordan ellers jeg skal beskrive det. Det var rett og slett fælt. Veldig fælt. Man kan jo nesten ta og føle på den trykkede stemningen der inne blandt grantrærne. Gudene må vite hva de har vært vitne til.. Ikke særlig mye trivelig, kan jeg tenke meg.
Man merker det jo på lang avstand at her har det skjedd noe, det ligger liksom i lufta.. Synes jeg iallefall. Gikk en del for meg selv her også, og bare kjente på stemningen. Jeg fikk nesten ikke puste, aner ikke hvorfor. Det ga seg da vi hadde kjørt bort fra skogen. Hodepine fikk jeg også, noe Linn også plagdes av første gangen hun var der. Nå visste hun jo litt mer hva som ventet.
Ja, jeg er merkelig og rar, kall meg hva du vil. Jeg skriver dette nesten rett fra hjertet, nøyaktig slik jeg følte det. Er det dårlig forklart, er det fordi jeg ikke finner de rette ordene til å beskrive mer nøyaktig. Ta meg for et freak, kall meg synsk, klarsynt, paranormal, whatever. Jeg er bare sånn. Et ikke-ekstremt tilfelle, vel og merke. Bare bittelitt, av og til.
Imens jeg gikk og vandret der, prøvde jeg å se for meg ting som kanskje hadde skjedd der. Gravene som hittil er funnet var merket med steinpyramider med romertall på. Der vi kom inn i skogen stod en steintavle med navnene til de identifiserte likene, samt et romertall som sa hvor de var begravd. På noen av gravene lå det en rose. Syntetisk vel og merke. Jeg tipper det var på de gravene hvor det var funnet nordmenn.
Jeg ble ør og rar imens jeg gikk, og hadde en følelse av å være apatisk og bortevekk. Jeg bare gikk, vandret rundt uten mål og mening. Plutselig stod spøkelset av en tysk soldat foran meg. Kødda. Fikk så lyst.
Huff nei, man skal ikke tulle med sånt. Beklager. Er overtrøtt.
Imens jeg gikk der og tenkte på fæle ting, var det nesten som om jeg kunne kjenne et snev av frykten til fangene som ble tatt med ut hit for å dø.. Redselen, angsten..
Ok, min altfor livlige fantasi spilte nok en ganske stor rolle. Men likevel.. Det var fælt. Hele skogen var fæl, egentlig. Eller ikke selve skogen, men stemningen der inne. Følelsesladet, liksom. Gjenværende energi fra noe som har hendt. Ikke vet jeg. Syntes bare det uttrykket passet.
Selve skogen var vakker, egentlig. Hvis man ser på det "utenfra", uten å tenke på alt det fæle. Fin granskog, som var veldig rik på arter i feltsjiktet. (dvs på bunnen, under trærne). Lett å gå i, hvis man ser bort fra grøfter og noen myrhull. Noe kratt og småtrær i ene delen, som jeg apatisk greide å vase meg inn i. Veldig pent der også. Huff, jeg har faktisk vanskeligheter med å beskrive denne skogen som pen..
Denne skogturen gikk veldig inn på meg.
Nå i ettertid vegrer jeg meg for å se på bildene, og ikke minst redigere dem. Aner ikke hvorfor. Jeg liker ikke helt stemningen de gir meg, de minner meg om skogen. Huff. Jeg har heldigvis ikke fått så fæle traumer at jeg ikke tåler å gå i skogen lengre da. Takk og lov for det! Ærlig talt, SÅ fælt var det ikke. Men det var fælt nok. Smågruer meg til å begynne å redigere bildene etterpå nå. Jeg vedder på at på bildene ser de som ikke har vært der og kjent følelsene selv en helt vanlig skog med trær. Og sopp. Beklageligvis greier ikke bildene å beskrive følelsene godt nok.
Jeg fant forresten et lik.
Først èn vinge, så en til litt bortenfor. Nei, det var ikke en engel. Det var en fugl. Hvil i fred.
Fant et bein også. Creepy. Pappa mente det var av rådyr eller noe sånt. Til og med jeg så jo at det var for lite til å være fra et menneske. Forsåvidt jeg vet ble ingen barn drept der i skogen. Kun menn, virket det som. Og det beinet kom ikke fra en mann. Men skummelt likevel. En vi kjente fant faktisk en hodeskalle i skogen der en gang.. Seriøst!
Etterpå kjørte vi innom Falstad igjen, og tittet inn i borggården. Enda flere ting fra den utstillingen der.
Så kjørte vi videre. Satte igjen Linn i Verdalen, og durte videre mot Steinkjer for å hente vesle Maximonusket mitt. Langt oppi huttaheiti nordom selve Steinkjer bor Solveig på et pent lite småbruk. Okei, SÅ langt bort fra sivilisasjonen var det ikke da :P Jeg liker å overdrive. Det var veldig fint der, landlig og koselig. Akkurat sånn som jeg liker det. Men hadde kommet til å savnet fjorden x)
Det var massemasse kaniner der, i alle farger og størrelser virket det som. Og vofs, hester og kattepuser. Masse dyr :)
Mamma og pappa var stresset for å komme seg hjem, så det ble ikke noen kjempelang visitt dessverre. Men absolutt verdt turen. Kjempemorsomt å få møte Solveig, som jeg har snakket med på Minstall i flere år, og å få hilse på dyrene hennes :D
Veien tilbake til Småfuglbygda gikk bra, og sikkert resten av veien hjem også siden jeg ikke har hørt noe. Vesle Maximo var rolig hele veien, selv når jeg tok ham opp. Han er et herlig nusk<3 Alltid rolig, og slapper lett av selv om han er på nye steder. Les mer om ham på siden hans.
Nå orker jeg rett og slett ikke skrive mer. Er stuptrøtt. Klokkeslettet er sensurert. Og jeg har en haug med bilder jeg ikke har noe lyst til å redigere. Men må man så må man. Eller, jeg MÅ jo ikke, men jeg VIL. Selv om jeg egentlig ikke vil likevel. Komplisert.
Har valgt å sette opp bildene slik som jeg gjør i galleriene, for å spare plass og arbeid.
Skulle skrevet denne bloggen for lenge siden, men har ikke hatt tid eller mulighet dessverre.
Den 22. August kom mamma og pappa oppover til Trøndelagen med saker og ting jeg hadde glemt igjen, for å ta med ting jeg fant unødvendige på hybelen hjem, og for å kjøre meg oppover til Nordtrøndelag og hente vesle Maximo. Sistnevnte var vel hovedgrunnen til at de kom. Som sagt så gjort. Etter litt utpakking og innpakking av ting som skulle til og fra hybelen, satte vi oss i den stygge, TURKISE Mercedesen og satte snuten nordover. Linn J satt på til Verdalen, hvor hun skulle møte venner. På veien var vi innom Hegra Festning og Falstad. Egentlig skulle vi bare til Falstad, men pappa fant ut at vi rakk begge deler. Nåja.
Hegra Festning først. Her har jeg vært før, men alt jeg husket var et stort rom inne i berget og at det dryppet fra taket. Jeg var ganske lita da. Men jeg husket mer ettersom vi gjenoppdaget festningen. Den ble bygget i 1908-1910, i tilfelle Sverige angrep etter unionsoppløsningen i 1905. Den ble brukt under andre verdenskrig, for å forsvare landet mot tyske okkupanter i 1940. 284 norske soldater og èn kvinne kjempet mot tyskerne i 23 døgn. 6 ble drept i kampene i og rundt festningen. Tyskerne vant ved å kutte vannledningene og mattransporten inn i festningen. Dårlig gjort. Tusen takk til Wikipedia for infoen, som jeg selvsagt ikke har sjans til å huske utenat.
Det er jo selvsagt rollen festningen hadde under WW2 (andre verdenskrig) som gjør den så interessant for meg. Jeg er jo fremdeles hekta. Tok massemasse bilder av alt og ingenting, bare for å ha og se på senere. Det var en spesiell stemning der. Jeg gikk en del alene rundt, og kunne nesten kjenne spenningen og ivrigheten til soldatene som ventet på at fienden skulle angripe. Jeg kunne se for meg at de løp igjennom de mørke gangene, lå på vakt i skyttergravene og bare ventet. Spente, forventningsfulle, andre kanskje redde og motvillige. JA, jeg har livlig fantasi. Deal with it. Og, jeg vet det høres rart ut, men jeg merker ofte ting som andre ikke merker. Sånne stemninger liksom, særlig der ting har skjedd. Ligger i familien. Linn merket det også, hun ble kvalm og følte for å spy på slutten. Huff. Nok om det.
Etterpå hastet vi videre til Falstad, hvor både farfaren og oldefaren min satt som fanger under krigen. Begge overlevde, heldigvis. Hvis ikke hadde ikke jeg sittet her. Rart å tenke på.
På selve Falstad står bare den store gule bygningen og et mindre bygg igjen. Alle brakkene er borte, men man kunne se bilder på en plansje hvordan det var der under krigen. For øyeblikket var det en utstilling der, noe om det russiske Gulag Zek-folket. Så det var satt opp plakater med russiske setninger her og der på plenene og trærne. Med norske oversettelser, selvsagt. Den som tok kaka var "Vask hendene, så får du ikke skjørbuk". Haha! Skjørbuk er en sykdom man får av vitaminmangel, ikke urenslighet --, Men de visste vel ikke det på den tiden..
Også bilder av Josef Stalin hang rundt omkring. Vi var ikke der noe lenge, i og med at det var lørdag og Falstadsenteret var stengt. Vi satte snuten mot Falstadskogen, der over 200 fanger ble henrettet under krigen. 34 av dem var norske.
Jeg elsker å gå i skogen, og har gått i mangemange skoger, forskjellige skoger, i løpet av livet. Dette er den verste. Ikke terrengmessig, men følelsesmessig. Vet liksom ikke hvordan ellers jeg skal beskrive det. Det var rett og slett fælt. Veldig fælt. Man kan jo nesten ta og føle på den trykkede stemningen der inne blandt grantrærne. Gudene må vite hva de har vært vitne til.. Ikke særlig mye trivelig, kan jeg tenke meg.
Man merker det jo på lang avstand at her har det skjedd noe, det ligger liksom i lufta.. Synes jeg iallefall. Gikk en del for meg selv her også, og bare kjente på stemningen. Jeg fikk nesten ikke puste, aner ikke hvorfor. Det ga seg da vi hadde kjørt bort fra skogen. Hodepine fikk jeg også, noe Linn også plagdes av første gangen hun var der. Nå visste hun jo litt mer hva som ventet.
Ja, jeg er merkelig og rar, kall meg hva du vil. Jeg skriver dette nesten rett fra hjertet, nøyaktig slik jeg følte det. Er det dårlig forklart, er det fordi jeg ikke finner de rette ordene til å beskrive mer nøyaktig. Ta meg for et freak, kall meg synsk, klarsynt, paranormal, whatever. Jeg er bare sånn. Et ikke-ekstremt tilfelle, vel og merke. Bare bittelitt, av og til.
Imens jeg gikk og vandret der, prøvde jeg å se for meg ting som kanskje hadde skjedd der. Gravene som hittil er funnet var merket med steinpyramider med romertall på. Der vi kom inn i skogen stod en steintavle med navnene til de identifiserte likene, samt et romertall som sa hvor de var begravd. På noen av gravene lå det en rose. Syntetisk vel og merke. Jeg tipper det var på de gravene hvor det var funnet nordmenn.
Jeg ble ør og rar imens jeg gikk, og hadde en følelse av å være apatisk og bortevekk. Jeg bare gikk, vandret rundt uten mål og mening. Plutselig stod spøkelset av en tysk soldat foran meg. Kødda. Fikk så lyst.
Huff nei, man skal ikke tulle med sånt. Beklager. Er overtrøtt.
Imens jeg gikk der og tenkte på fæle ting, var det nesten som om jeg kunne kjenne et snev av frykten til fangene som ble tatt med ut hit for å dø.. Redselen, angsten..
Ok, min altfor livlige fantasi spilte nok en ganske stor rolle. Men likevel.. Det var fælt. Hele skogen var fæl, egentlig. Eller ikke selve skogen, men stemningen der inne. Følelsesladet, liksom. Gjenværende energi fra noe som har hendt. Ikke vet jeg. Syntes bare det uttrykket passet.
Selve skogen var vakker, egentlig. Hvis man ser på det "utenfra", uten å tenke på alt det fæle. Fin granskog, som var veldig rik på arter i feltsjiktet. (dvs på bunnen, under trærne). Lett å gå i, hvis man ser bort fra grøfter og noen myrhull. Noe kratt og småtrær i ene delen, som jeg apatisk greide å vase meg inn i. Veldig pent der også. Huff, jeg har faktisk vanskeligheter med å beskrive denne skogen som pen..
Denne skogturen gikk veldig inn på meg.
Nå i ettertid vegrer jeg meg for å se på bildene, og ikke minst redigere dem. Aner ikke hvorfor. Jeg liker ikke helt stemningen de gir meg, de minner meg om skogen. Huff. Jeg har heldigvis ikke fått så fæle traumer at jeg ikke tåler å gå i skogen lengre da. Takk og lov for det! Ærlig talt, SÅ fælt var det ikke. Men det var fælt nok. Smågruer meg til å begynne å redigere bildene etterpå nå. Jeg vedder på at på bildene ser de som ikke har vært der og kjent følelsene selv en helt vanlig skog med trær. Og sopp. Beklageligvis greier ikke bildene å beskrive følelsene godt nok.
Jeg fant forresten et lik.
Først èn vinge, så en til litt bortenfor. Nei, det var ikke en engel. Det var en fugl. Hvil i fred.
Fant et bein også. Creepy. Pappa mente det var av rådyr eller noe sånt. Til og med jeg så jo at det var for lite til å være fra et menneske. Forsåvidt jeg vet ble ingen barn drept der i skogen. Kun menn, virket det som. Og det beinet kom ikke fra en mann. Men skummelt likevel. En vi kjente fant faktisk en hodeskalle i skogen der en gang.. Seriøst!
Etterpå kjørte vi innom Falstad igjen, og tittet inn i borggården. Enda flere ting fra den utstillingen der.
Så kjørte vi videre. Satte igjen Linn i Verdalen, og durte videre mot Steinkjer for å hente vesle Maximonusket mitt. Langt oppi huttaheiti nordom selve Steinkjer bor Solveig på et pent lite småbruk. Okei, SÅ langt bort fra sivilisasjonen var det ikke da :P Jeg liker å overdrive. Det var veldig fint der, landlig og koselig. Akkurat sånn som jeg liker det. Men hadde kommet til å savnet fjorden x)
Det var massemasse kaniner der, i alle farger og størrelser virket det som. Og vofs, hester og kattepuser. Masse dyr :)
Mamma og pappa var stresset for å komme seg hjem, så det ble ikke noen kjempelang visitt dessverre. Men absolutt verdt turen. Kjempemorsomt å få møte Solveig, som jeg har snakket med på Minstall i flere år, og å få hilse på dyrene hennes :D
Veien tilbake til Småfuglbygda gikk bra, og sikkert resten av veien hjem også siden jeg ikke har hørt noe. Vesle Maximo var rolig hele veien, selv når jeg tok ham opp. Han er et herlig nusk<3 Alltid rolig, og slapper lett av selv om han er på nye steder. Les mer om ham på siden hans.
Nå orker jeg rett og slett ikke skrive mer. Er stuptrøtt. Klokkeslettet er sensurert. Og jeg har en haug med bilder jeg ikke har noe lyst til å redigere. Men må man så må man. Eller, jeg MÅ jo ikke, men jeg VIL. Selv om jeg egentlig ikke vil likevel. Komplisert.
Har valgt å sette opp bildene slik som jeg gjør i galleriene, for å spare plass og arbeid.
Hegra Festning
Minnetavle over de 6 som falt ved festningen under WW2
Porten inn til festningen
Kommandotårnet, tror jeg kanskje..?
Skyttergrav
Nok en skummel gang..
Jeg trodde seriøst det satt noen der! x'P
Farlig..
Bildet taler vel for seg selv.
Skumle ganger. ekko og drypping fra taket.
Skyttergrav
Den trappa var skummel! :c
Det hvilte en kulde over dette rommet..
Gjerder av jernspisser og piggtråd
Tenk om dyr går seg borti??
Skyttergraven
Falstad og Falstadskogen
Trebygget med alle de russiske plakatene på.
Russisk plakat. Oversettelse i hjørnet.
Opp til venstre står den om skjørbuken :P
Josef Stalin
Falstadbygningen
Ved Falstadskogen
Liste over alle identifiserte fanger som ble henrettet, pluss kart over hvor de ble funnet.
Dystert..
For Frihet - For Folk - For Fedreland
Falstadbygningen
« Tilbake
Vakttårn. På plakaten: 'Stans! Tilkall vakten!'
Allèen opp til Falstadbygningen
Det skal ikke mer til for å gjøre meg rørt..
Slik så det ut der under krigen
Liste over Jugoslaver som ble henrettet..
Gravstein med rose
Minnetavle
Fra den russiske utstillingen
Info om utstillingens tema
